Sting
Jeg er med i en broderigruppe, og vi alle har fått i oppdrag å utforske hvor det finnes sting, og hvor det ikke finnes sting. Jeg går rett på sak og tar for meg det mest innlysende først og ser for meg sirlige fine broderte sting på bunader og tradisjonsdrakter, fine linduker, hardangersøm, klossete korssting laget på barneskolen, ukvemsord som « kuk og fitte skal sammen sitte» som i greiljaborderi. Disse stingene ser vi tydelig og de har lang tradisjon, og de vitner om flid, tålmodighet og kvinnetradisjoner, og litt rampete broderigrupper.
Kirurgen syr sammen med sirlige sting store sår, slik at huden skal få veves fint sammen igjen. Stingene fjernes og huden er atter hel, og ekstra forsterket som en ullsokk(ulllest) som er stoppet for ekstra hold på utsatte steder. Arret vitner om sting selv om vi ikke ser de lengre.
Sting er altså noe som føyer sammen og det kan være noe som dekorerer. Mer abstrakte sting utenfor tekstil er spiker og stifter som holder sammen treverk, armeringsjern som utgjør forsterkning i betong, eller en bru som er skøytet sammen av flere moduler, sammenføyd til en enkel bue. Asfalten på til slutt som dekor og veidekke tilsvarende plattsømmen som fyller ut flater.
«Nå rakner alt» maskene går opp, og vi bruker ordene for å fortelle om vanskelige situasjoner, om nettverk som rakner, forventninger som går opp i røyk og og man står på bar bakke. Sosiale nettverk er sydd sammen som vårt edderkoppnett, og vi sender signaler i nettverket. Enten via personlig kommunikasjon eller sosiale medier – Nå har vi det så superbra eller nå er alt trist, og alt der i mellom. Vi mottar og sender over nett, i nett, som ett nett. Men når alt har rakna da, så har vi heldigvis flink pike! «Nøden lærte naken kvinne å spinne» takk og pris for det. Man må bare passe på å ikke blir for flink, for da har man «flink pike syndromet». Altså vakre kvinne, dine mønster og broderi er bare laget for vakkert og for raskt. Jævla flink pike.
I gresk mytologi var den tekstile analogien tydelig hos de tre heksene som spant livstrådene. Det samme finner vi i norrøn mytologi. Selv ikke gudene kunne blande seg inn i disse tre kvinners oppgave, de bestemte og la alle menneskers skjebne. Hvert menneske er symbolisert med en tråd spunnet på en rokk. Som samfunn lager vi fine franske knuter sammen. Vi lever, vi veves. I følge den greske mytologien er livet over når tråden kuttes. En kuttet tråd gir løsere vev, som kan rakne. Der det er samhold og solidaritet er det sterke tråder og vakre sting. Håper de tre heksene husker å feste tråden godt før de kutter skjebnetråden.
«Skal vi ta opp tråden igjen?» Har tråden vært for stram, for ullen, for myk? Eller kanskje denne tråden mellom to ikke var noen god ide i det hele tatt, noe som dannet et lite konstruktivt mønster. Hvor mange har ikke hatt en vase på tråden med noen? Kanskje man har fått for mange sting etter reparasjoner i tosomheten, og arrvevet dominerer. Da er det kanskje ikke plass til flere sting? Eller er tosomheten sterkere enn noen gang? Eller skal man bare begynne på en helt ny tråd?
Mindre metaforisk, et par garnøster i skuffen som er i fullt kaos, og jeg får ikke til å få opp knuten! Tante knute! Og der blir de liggende. Men det er vel bare «ungdommen nå til dags» som lar vasene være i skuffa, bestemor hadde nok klart å nøstet opp det hele og fått slutt på sånn sløseri og nyttet garnet til det minste lille sting. Tråden skal brukes til noe og det skal være nyttig og vakkert. Det er nok tette sting mellom generasjoner også, i alle fall i min hukommelse.Jeg får fortsette å lete etter stingene.
Marte Henriksen 18 okt 2014
